GJESTEN

”Gjest hos virkeligheten” er tittelen på en bok av den svenske forfatteren Pär Lagerkvist. Vi er alle gjester i eget liv. Vi kan ta det mer eller mindre i besittelse, påvirke det, gi det en retning. Men vi eier det ikke. Det kan være drastisk endret, eller helt borte, raskere enn vi liker å erkjenne. Å innse at vi er gjester kan bidra til ydmykhet og undring over egen litenhet i det store. I jaget etter å lykkes er det lett å glemme det innlysende, at det å være menneske innebærer smerte og forsakelse; at hverdagsliv byr på annet enn bare mestring og glede.  At sorgen og gleden de vandrer til hope som det heter i en salme av Thomas Kingo.

Den som fortvilet prøver å glemme, ender ofte opp med å huske. Den som ligger urolig i sengen med tanker om at nå jeg sovne, sovner sjelden. Og den som leter etter meningen med livet opplever det ofte som meningsløst. Å prøve for hardt fører ofte galt av sted.  Den gylne middelveg er kanskje ikke den mest spennende vegen, men den kan ta deg ganske langt. Vi har det ofte best når vi går slik opp i en aktivitet at vi glemmer oss selv, tid og sted; når vi ikke analyserer, betrakter, reflekterer – når vi bare er.

Men hendelser, tanker og følelser trenger seg på. Den indre samtalen knytter sammen fortid og fremtid og kan tidvis gjør nåtid, selv i idylliske omgivelser, til et ubehagelig sted å være. Bekymringer, negative opplevelser og usikkerhet er en del av våre livsvilkår.  I 1817, knapt 22 år gammel, skrev den engelske poeten John Keats i et brev til en venn:

”…several things dove-tailed  in my mind, and at once it struck me what quality  went to form a Man of Achievement, especially in Literature, and witch Shakespeare possessed so enormously: I mean negative Capability, that is when a man is capable of being in uncertainties , mysteries, doubts, without any irritable reaching after fact and reason…”

Han rører ved noe fundamentalt. Å tro at vi kan unngå det negative og usikre er urealistisk. Vi kan prøve å redusere usikkerheten og ubehaget i tilværelsen, men de vil begge alltid være der. En alternativ tilnærming er å styrke evnen til å romme ubehaget, uten alltid å kunne gjøre noe med det, uten alltid å lete etter en mening. Det Keats beskriver er evnen til å distansere seg fra egne tanker, evnen til å betrakte dem uten nødvendigvis å måtte gjøre noe med dem. Grad av opplevd tilfredshet handler mye om å tolerere negative tanker.

EN SINNETS GRØFTEGRAVER

Den som samler på det negative, men ikke makter å romme det, graver lett en grav for seg selv som det er lett å falle ned i men vanskelig å komme opp av. En som gravde mye, og fikk noe ut av det, var filosofen Søren Kierkegaard. For ham ble det et livsverk. Han blir ofte sitert i terapeutiske kretser, ikke minst for utsagn som  ”Livet må forstås baklengs, men leves forlengs,” og ”At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden.” Nå var Kierkegaard ingen enkel person. Han hadde et språk som var lite tilgjengelig, selv på hans egen tid, og han ble av mange, på linje med den greske filosofen Sokrates, oppfattet som en kverulant. Men ser vi bort fra dette, og den religiøse konteksten mye av det han skrev egentlig bør leses i lyset av, har han skrevet mye som isolert sett også gir gjenklang hos en ikke troende.

Søren Kierkegaard må sies å ha hatt hva John Keats kalte ”Negative Capability”. Han var en ener i tanketumling og vek ikke tilbake for vanskelige og store spørsmål. Angsten var for Kierkegaard ikke et onde, men tett forbundet med prosessen som går forut for valget, og en forutsening for at vi som mennesker skal tre i eksistens og bli oss selv. Å glemme seg selv, det slet han med som så mange andre, om man skal tro en opptegnelse fra 1836: ”Død og helvede, jeg kan abstrahere fra alt, men ikke fra mig selv; jeg kan ikke en gang glemme meg selv når jeg sover.” Kierkegaard slet med sine depresjoner, som i følge biografene holdt på å drive ham til vannvidd, men de hindret ham ikke i å fullføre sitt livsverk. Han distanserte seg ikke fra det negative, han utforsket det, uten å flykte. Det er vanskelig å se at en tilfreds Kierkegaard hadde blitt den sentrale filosofen han ble. Nå var den formuende filosof lang fra blind for livets nytelser. Han kledde seg elegant, satte pris på god mat og gode viner, holdt seg med tjener og likte å parfymere stuene hvor han hadde sine skrivesaker liggende på ulike skrivepulter. Om kveldene, etter sine spaserturer, vandret han fra rom til rom og noterte ned sin tanker. Han likte å vandre omkring i København, eller ta sine menneskebad som han kalte det. Men han gikk alltid i skyggen. Det var i mørket han skinte. I sine egen tankeverden. Den virkelige verden holdt han på en armlengdes avstand. Kanskje tok han innover seg, i sterkere grad enn mange andre, at han bare var en gjest der. Fruktbonden og dikteren fra Hardanger, Olav H. Hauge var ikke umiddelbart imponert av Søren Kierkegaard. I følge et dagboknotat fra 1958 er det noe han savner hos filosofen. Hauge synes det er mye bløff og humbug med ham, han skriver at Kierkegaard ikke er hans mann og at han neppe kommer til å lese så mye av ham. Med tiden synes dette synet å ha mildnet. Hauge må ha lest sin Kierkegaard, for i senere dagboknotater vender han flere ganger tilbake til ham.

ENTEN – ELLER? 

Noe uro og nedstemthet er uunngåelig om vi skal føle at livet leves. Men når tankene løper helt løpsk, eller blir for irrasjonelle, er det noe annet. Da kan de fare ille med oss. Vi kan prøve å beskytte oss mot dem. Om vi skal velge å angripe  tankene, sloss med rasjonelle argumenter, eller om man skal prøve å ta et skritt tilbake og i større grad akseptere, er kanskje ikke et spørsmål om enten – eller, heller både – og. Kunnskapen om sammenhengen mellom tanker og følelser er ikke av ny dato. Den var godt kjent av de greske filosofene som levde for over 2000 år siden. Godt bevart i Ayasofya biblioteket i Istanbul ligger et manuskript skrevet av Abu Zayd al-Balkhi. Det er 1100 år gammelt men beskriver kunnskap om sammenheng mellom tanker og følelser som er helt på høyde med moderne kognitiv terapi. At det var muslimene i det gamle Persia som for 1100 år siden ikke bare tok vare på, men også videreutviklet de gamle stoikernes råd til endringsfokusert samtalekunst, er nesten ikke omtalt i vår vestlige kultur. 

David Lodge sin roman Therapy handler om midtlivskrisen til manusforfatter Laurence Passmore. Han sliter psykisk og søker blant annet hjelp i kognitiv terapi, aromaterapi og akupunktur. Intet hjelper, men i terapiprosessen, hvor den kognitive terapeuten har gitt ham i oppgave å skrive om seg selv, kommer han over Kierkegaards skrifter og blir helt besatt av dem. I romanen sliter Passmore med å ha sviktet sin ungdomskjæreste. Kierkegaard brøt forlovelsen med sin Regine. Keats ville ikke giftes med Frances. Han fryktet, som Kierkegaard, at familieliv ville stå i veien for kreativiteten. Lykkelig ble de aldri, og begge døde unge. Noen midtlivskrise rakk de aldri å oppleve. Da gikk det bedre med Passmore. Han dro på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela for å lete etter sin første kjærlighet. Der fikk han i alle fall fred i sinnet. Men så var han jo bare en romanfigur, og ikke en del av virkeligheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *